Sptzbrgn Blog

I skrivende stund er det en påholden SPTZBRGN penn som fører ordet. Jeg heter Andreas S. Frølich og var med Jarle for å hjelpe til med å fotografere nye bilder til kolleksjonen som Jarle har laget. Etter hans ønske, på selveste Spitsbergen, på ordentlig. Langt der nord, hvor det bor 3000 isbjørner og 2500 mennesker. Et område større enn Danmark. Svalbard er svært, kaldt og mystisk.

Jarle og jeg, vi kjenner hverandre fra Westerdals og har samarbeidet masse i Blackmoose . Jeg er egentlig tekstforfatter av yrke – det er nemlig verdt å nevne at mellom Jarle og meg er det HAN som er egnet fotograf! Men, som Sandefjording er det bare å sæla på og gjøre som kapteinen sier. Så med Jarles fotoutstyr og eget varmt tøy bar det opp til 78 grader nord.

Vi reiste opp 14. desember med fin julestemning i kroppen. Gaver innkjøpt: null. Men store planer om det.

Reisen opp opplevde vi begge som en reise ned i et sort hull. MAKAN til mørke! Det er mørkt som i en SKOESKE på Svalbard i desember, kudos til Longyearbyens innbyggere, lizzm. Vi møtte mennesker som har bodd der i nesten 40 år, hvordan er det mulig å overleve med så lite lux på huden i vintermånedene? Jaggu om jeg vet. Men DE vet og jeg er glad for at det er slik. At noen tar ansvar for Svalbard, den snøkrystallen lengst nord.

I forkant av reisen hadde jeg sett et innslag om Svalbardkunstneren Olaf Storø på NRK 1. Olaf skapte en isbjørn til åpningen av frølageret som ligger rett ved Longyearbyen. En isbjørn kalt «Trude». «Det må da være en mann som kan litt om de feiteste fotolocations på Svalbard» tenkte jeg og det tenkte jeg helt rett i. Vi sjekket inn på på SAS hotellet og møtte straks Olaf, som plukket oss velvillig opp i egen bil og guidet oss rundt i et par timer til noen svært gode plasser å knipse. Kvelden var med det kommet – og det var bare å legge seg for å møte neste dag med glede.

Tidlig neste morgen, i stummende mørke, tok vi drosje ut til flyplassen og plukket opp en Landcruiser, til vår disposisjon for resten av oppholdet. Med den dro vi til første fotografering: Basecamp fangstasjon, eller «trapper station» som det heter på engelsk. Stedet er en turistdestinasjon, her er det mulig å leie hundespann og fise ut i ødemarken med polarhunder som propell. Ved Basecamp ble vi varmt tatt imot av et hyggelig par som ga oss tilgang til alle bygg, samt mulighet for å fotografere sammen med polarhundene som man finner der.

Jarle fikk raskt erfare at alt det varme tøyet han hadde kjøpt inn for turen, ikke hjalp for en modell uten underhudsfett i sin beste alder. Det som måtte til, var hyppige besøk i Landcruiseren og begge henda plantet på varmeapparatet. I minus 15 grader er det begrenset hvor lenge man kan stå stille i fin blådress, selv om man har på seg et nydelig bunadslips i ull. Selv var jeg pakket inn i Bergans og Peak Performancebukse og et par robuste UGGs – jeg kunne ikke hatt det bedre. Lun og fin jobbet jeg på, lyssetting fikk jeg instruksjoner av Jarle på underveis. Svalbard har fint lys, men ikke i desember, da må det små lette SPTZBRGN-lamper til for å få det velkjente uttrykket i bildene.



Continue reading ‘Longyearbyen fotoshoot’